Kirketoneart

Kirketoneart er en av de åtte (eller tolv, i utvidede systemer) melodiske skalaene som ble brukt i middelalderens kirkemusikk, før dagens dur- og mollsystem ble enerådende. Kirketonearter — også kalt modi eller kirkemodus — kjennetegnes av hvor halvtonetrinnene ligger i skalaen, noe som gir hver toneart et eget klanglig preg, forskjellig fra både dur og moll.

De mest kjente kirketonearter er dorisk, frygisk, lydisk, mixolydisk, eolisk (som tilsvarer naturlig moll) og ionisk (som tilsvarer dur). Gregoriansk sang og mye av renessansens kirkemusikk er bygget på disse modi, og de brukes fortsatt aktivt av komponister som ønsker en eldre, mer «kirkelig» klangfarge enn det vanlige dur/moll-systemet gir.

For korsangere og musikere flest er det ikke nødvendig å kunne teorien i detalj for å synge et verk skrevet i en kirketoneart — men det forklarer hvorfor enkelte nyskrevne korverk kan oppleves å klinge «annerledes» eller mer arkaisk enn musikk skrevet i tradisjonell dur/moll. I notekatalogen kan komponistens valg av toneart være en del av beskrivelsen av verket, særlig for musikk som bevisst henter inspirasjon fra den eldre kirkemusikktradisjonen.